Å nå våre drømmer

Vi mennesker er plassert i verden, uten å selv kunne bestemme når, hvor eller hvordan vi ønsker å leve. Settingen vi fødes inn vil i større eller mindre grad påvirke våres egen retning på livet. Hvordan dette gjøres vil igjen kunne knyttes opp mot hvorvidt vi velger å følge drømmene våres. Det første store valget dukker opp tidlig i ungdomsalderen og disse betydningsfulle valgene varer helt frem til den dagen vi bestemmer bruken av vårt siste minutt i livet. Valgene som velges. er det som bestemmer hvem og hva vi ender opp som.

De valgene vi velger å ha, vil kunne relateres opp mot hva vi forventer av oss selv. Det er mange som drømmer om å bli fotballstjerner, milliardærer eller filmstjerner, men samtidig utrolig få som forventer dette av seg selv. Det er vanskelig å kunne forvente av seg selv, noe som man ikke har sett andre gjøre. Foreldre er kansjke de som i størst grad har mulighet til å inspirere eller begrense hva man tror man selv kan oppnå. Vi forventer av oss det vi oppfatter at andre ser i oss, og det trenger derfor ikke stå i forhold til vårt personlige potensiale. Små barn vil forvente alt det andre ser i dem. Videre vil de forventningene og erfaringene som opparbeides gjennom livet, programmeres inn i hva vi forventer av oss selv. Normalt sett vil det forventes av at man utdanner seg i samme fagfelt som slekten, og å sosialisere på samme måte som man blir opplært til gjennom oppdragelse, media og venner. Bryter man med noen av disse ritualene vil man følse seg utenfor. I lys av dette kan det sies at dersom innprogrammeringen ikke blir gjort på riktig måte, vil et menneske få et feilaktig bilde av seg selv. Vi kan dermed spørre oss selv om det er noen som virkelig har fått all innprogrammerin riktig, eller om vi alle lever i en illusjon.
Her kommer problemene med allmenn skolegang kommer inn. Dersom samtlige blir plassert i samme system, hvor det læres om hvordan mennesker burde oppføre seg for å kunne være mest mulig tilpasset verdensborger. Vil mulighetene og potensialet til enkeltpersonene fortrenges, tilgode for allmenn ro. Dersom man da istedet ønsker å nå lenger, må vi videreutvikle de ferdigheter som tilhører individet og ikke almennheten.
Ser vi på ulike individer som ulike fruktyper, vil det vi læres opp til gjennom tradisjon og skolegang fortelle oss hvordan kunne leve mest mulig i fred i verdens frukthage. Men dersom du er en potet, og bare blir opplært i hvordan holde seg attraktiv for fruktfatet, begrense hvordan du selv burde gro under jorden, for å bli den beste potet.

Det er lett å kaste seg på illusjonen som sier at frihet er når èn kan velge det man forventer av seg selv, men dersom vi bare forventer av oss det vi tror andre ser i oss, vil dette da ikke være virkelig frihet. Hvis vi derimot kan velge å ha drømmer som er totalt fri fra det vi tror andre ser, vil vi etterhvert oppdage at vårt potensiale er enormt. Det sies at bare 5% av hjernens kapasitet blir brukt under en levetid, og at det dermed alltid er mulig å nå enda lenger enn vår nåværende posisjon. For å kunne leve i virklig frihet må vi frigjøre oss fra det andre forventer av oss, og istedet avdekke hva våre virkelige drømmer er. Det er ingen regler for hvor høyt eller hvor lavt vi burde sette drømmene, men dersom våre drømmer baserer seg på hva andre ser og ikke hva man selv ser, er det på tide å revurdere retningen på livet.
Gjennom drømmer ser vi mulighetene i hvordan verden kan bli bedre, men bare gjennom egne forventninger kan vi forandre den. Alt er mulig, så lenge vi er villige.

Dersom vi nå kan se oss selv jakte på våres egne drømmer, blir da spørsmålet hvordan man skal få dette til. Det er lett å falle for fristelsen og tro at ting vil komme av seg selv, så fort man blir klar over situasjonen. Men selv med klarhet i hvor man ønsker å gå, er det flere som sliter med å komme seg videre. Om vi er i konstant utvikling eller ikke bestemes fra om vårt utviklingspotensiale benyttes eller har stagnert. Er vi nå i en situasjon, hvor utviklingspotensialet har stagnert, krever dette konkrete tiltak for å starte opp igjen. Skal man forandre hele tilværelsen må man ikke bare sette av litt tid, men istedet forandre totalt all tidsbruk.
Livet er som en maglite. Dersom du stiller lykten på stor spredning, vil ikke lyset nå langt, stiller du derimot lykta på noe spesifikt, vil du ikke greie å dekke like mange områder, men til gjengjeld vil man nå langt.
Vi må bevege oss ut av vår komfortable sone, og inn i nye situasjoner i livet.. Dersom jeg føler en stor mangel innenfor et område, er den eneste alternativet å sette seg i en situasjon hvor eneste utvei er videre utviklet.
Skal jeg lære et språk flytende ligger ikke hemmeligheten i å ta et kveldskurs, men derimot å flytte seg til en plass hvor språkkunnskaper er et kriterie for å overleve. Ønsker jeg en høy utdannelse, vet jeg at jeg ikke er strukturert nok i meg selv til å lære meg alt, og derfor må jeg selv sette meg i lån slik at jeg vet at å få papirene er eneste utvei for utdannelsen.
Dersom innsatsen er stor, vil også sansynligheten for at vi gjennomfører være stor. Er livet i en situasjon som ikke er slik vi skulle ønsket det, så er ikke løsningen å håpe på bedre dager, men derimot og brenne de broene som holder tilbake og sette seg i en situasjon hvor man veit vil gi livet det som mangler. Vi er vår egen livsarkitekt, bare du kan fjerne ting, og bare du kan bygge opp.

Dersom vi tar valg på bakgrunn av de drømmene som ikke er et speilbilde av det de andre mener, vil vi kunne vandre lenger. For å kunne vandre slik, er det viktig å sette seg i situasjoner, hvor eneste utvei er et skritt nærmere målet. Det handler ikke om hvor mange skritt det tar for å nå drømmen, men derimot det å aldri stoppe å gå. For hvert skritt i riktig retning, er vi et steg nærmere drømmen.